THE GIANT - av Kjetil Lundstein

Togvognen vugger frem og tilbake.



De ellers irriterende lydene toget lager virker beroligende på deg der du sitter med øynene halvlukket og sliten etter en dag som har tappet deg for krefter. En mobil ringer. En oppegående, eldre mann tar den. I dag lager kona fiskeboller, han er nødt til å varme opp maten når han kommer hjem. Det gjør han ingenting.

Toget har nådd Oslo Sentralstasjon. Du bryr deg ikke, fordi du koser deg der du sitter med hodet lent mot veggen og øyelokkene tunge og så godt som igjen. 

Den friske lukten endrer seg. De beroligende lydene blir erstattet av snøfting og harking. Etter mye uenigheter i hodet ditt, samler du krefter til å åpne øynene. Du ser noen slitne, uknytte fjellsko, slitte bukseben. Du arbeider deg oppover. Høyre armen hans henger slapt over høyre kne. Hånden er full av arr, sannsynligvis fra en hard hverdag. Sekundviseren på klokken hans har sluttet å gå. Han bryr seg ikke. Han har ingenting å rekke. Det står Rolex, men kostet sikkert ikke mer enn en hundrelapp eller to. Allerede før du har jobbet deg opp til det utvaskede skjerfet som har settt sine bedre dager, hører du snorking.

Han er sliten. En dag på gata er ikke like lett som folk tror. Du puster dypt. Det er din stasjon, du skal av. Du reisier deg og går ut. Narvesen er åpen og du kjøper deg en pølse. Du er egentlig ikke sulten.

G.