THE GIANT - av Kjetil Lundstein

Det er ikke alltid det virker sånn, men jeg er virkelig takknemlig.

Det var en gang en liten gutt som begynte å blogge, nå har han blitt større og blir kalt for "The Giant". I løpet av den tiden har det vært mennesker som har fulgt meg hele veien, jeg snakker ikke bare om de som har fulgt meg ved min side, men jeg snakker om dere. Tanken på at det er mange tusen som er inne for å oppdatere seg på ting jeg gjør hver dag er en rar følelse. Til tider kan den følelsen være så skremmende at jeg plutselig ikke vil fortsette med dette mer, men så tenker jeg "Hvem er disse menneskene?". Noen av dere har jeg blitt kjent med, andre har jeg ikke fått tid til å bli kjent med, noen andre tør ikke å bli kjent med meg og til slutt så er det jo de som hater trynet mitt, men sjekker hva slags dritt jeg har lagt ut denne gangen.

Jeg skal ikke lage et helvetes styr fordi jeg får noen hatkommentarer i ny og ne. Jeg hever meg heller over dem, og fortsetter videre som den sterkeste personen. De som har samvittighet nok til å sitte anonymt bak en pc og skrive slik ting får bare gjøre det. I stedet vil jeg heller fokusere på deres ros og noe ris, som da pleier å være konstruktiv ris. Desverre så har jeg ikke alltid like mye tid til å svare på spørsmålene deres, jeg prøver, men er ikke alltid like lett. I tillegg så stiller mange av dere de samme spørsmålene som gjør at jeg må svare flere ganger. (HINT: Les heller igjennom kommentarene over, tilfelle svaret ditt står det.). Jeg lover å prøve mitt beste på å svare dere, hvis dere lover at dere kommenterer mer?



Nok kliss og over til noe annet. Jeg vet ikke om jeg tør å gå ut døra. Hvorfor lurer dere vel? Det er snøstorm utenfor! Trærne blåser i vinkel, snøen faller horisontalt, man hører at vinduet rister, men heldigvis er det bare 7 minus grader. Det kan heller være sånn vær i morgen, for da skal jeg, familien, Ida, Simen, Andreas og Bettina sitte inne og kose oss. Hvorfor lurer dere vel igjen? For i morgen er det min dag. Bare min. Jeg blir 19!

G.