THE GIANT - av Kjetil Lundstein

Togperongen fyller seg opp. Jeg fikk heldigvis en ledig plass der jeg sitter og venter på toget slik at jeg kommer meg hjem til middag. En litt sliten jente sitter ved siden av meg. Regner med at hun har nådd de gode 20 tatt hennes klesstil i betrakning. Hun har sikkert hatt en slitsom dag, men hvem har ikke det nå som ferien er over.

Som en normalt ventende togpassasjer, passer jeg på meg selv og mitt, mens magen min ber på sine knær om å bli fylt opp. Jeg fikler med iPoden min i håp om å finne en passende togsang, men plutselig hører jeg noen groteske plaskelyder. Jeg vender hodet mot den slitne jente, som der og da sitter med hengende hodet og spruter ut, beklager detaljene, gjennomsiktig oppkast med et hint av pølsebiter. Det der kan ikke være mensenreaksjoner, tenker jeg og flytter meg så lite diskré som mulig til setet ved siden av meg. Jeg ble plutselig ikke så sulten lengre.

Er dette resultatet av den såkalte fadderuka de har nå om dagen? I det øyeblikket kjente jeg en lettende følelse. Jeg er glad jeg slipper fadderuka.